“I am not a painter of modern life. I am a painter of women.”

Marie Laurencinbegynte sin kunstneriske karriere med intensjonen om å bli porselensmaker, men havnet snart i hjertet av Paris' avantgarde. Det var Georges Braque som introduserte henne for Picasso og kretsen rundt Bateau-Lavoir i Montmartre, og det var der hun møtte poeten og kunstkritikeren Guillaume Apollinaire, som ble hennes elsker i seks år og hennes viktigste kunstneriske medskaper.

Hun stilte ut med kubistene og deltok i den legendariske Armory Show i New York i 1913 – men lot seg aldri riktig dra inn i deres billedspråk. Mens Picasso og Braque brøt ned verden i geometriske fragmenter, utviklet hun noe helt eget. Hennes maleri har en flyktig, melankolsk kvalitet – myke, svevende komposisjoner hvor figurene synes å eksistere i sin egen drømmeaktige virkelighet.

I mellomkrigstiden ble hun en av Paris' mest ettertraktede kunstnere – portretterte Coco Chanel, designet kostymer og scenografi for Ballets Russes, havnet på forsiden av Vogue. Hun døde i 1956 av et hjerteinfarkt, dagen etter en lunsj med en gammel venn, og ble begravd på Père-Lachaise i en hvit kjole med en rose i hånden og Apollinaires brev mot hjertet.